Fra patrisierhus til restaurant og gjestgiveri

Christen Pedersen Lund eier også flere byggegrunner i Langesund og gårder i Bamble. Etter hans død i 1705 overtar hans bror Jørgen Pedersen Lund verftet. Han gifter seg sågar med enken etter broren, Helvig Hansdatter Møller. I årene 1711-1713 leverer verftet 3 snauer, 2 fregatter og 2 sjalupper. Blant disse er den beryktede «Løwendahls galley», bedre kjent som«Kattegats skrekk». Jørgen Lund konstruerer skipet i nært samarbeid med kaptein Peter Wessel Tordenskiold.

Det kan trygt sies at brødrene Lund var «småkonger», og vi forestiller oss at de sprader i byens stred iført pudret parykk, silkegevanter med diamantknapper, korte bukser og lange sokker à là Solkongen i Versailles. Victoriagården fortsetter å være i Lund-dynastiets eie frem til 1760, når kjøpmann, trelasthandler, reder og etterhvert eier av Langesund grunn, Jacob Cudrio kjøper den. Cudrio pusser opp gården omkring 1800 i nyklassisk stil, slik den fremdeles fremstår i dag.

Etter Cudrio arver stesønnen, Jacob Cudrio Hansen gården. I 1833 gifter han seg med Eulalia Sophia Jessen. Deres sønn, kjøpmann og verftseier Georg Jessen Hansen, arver gården. I 1860-årene kjøper Jessen Hansen Langesund grunn og er i mange år også ordfører i byen.

Når nabogården, Hotel Langesund, brenner i 1904, kjøper innehaveren, Regine Christensen, Victoriagården av daværende eier, skipsfører Haagensen. Hun fortsetter virksomheten her, under navnet Victoria Hotel, og resten er historie.

En av disse historiene kan leses i «Nabobyen» av Knut Hamsun fra 1917. Artikkelen, som er en slags miniatyr av Markens grøde, forteller om livet i småbyen Langesund. Hamsun tok alltid inn på et hotell som het Victoria, og så gjorde han også her. Artikkelen, om enn dramatisert og med noe omskrevet persongalleri, er antagelig en fortelling om Jacob Cudrio, kalt Madam Jasko, og beskriver også hotellet han bebor og ikke minst Wrightegaarden vis-à-vis. Her er et lite utdrag, og kanskje Victorias første anmeldelse:

«Jeg ble vist til et hotell og går dit, da jeg kommer til døren vender jeg om. Det er et nytt hus, det har «beliggenhet» og store vinduer, det står to gnistrende kuler av sølvglass ved havegrinden. Jeg søker ned til sjøen igjen og finner et hjertelig lite «Hotell» med lav dør, der går jeg inn og får mat. Hjemlig og godt, uten bordoppsats. Maten var ikke stas, men fisk. Konen hadde tørkle på hodet. På veggen henger Jerusalems ødeleggelse og en herlig fullrigger for seil. Konen småprater med meg, hun er litt fet og dertil gammel, men ren på hendene. Gulvet er hvitt av sand.»

I dag, over 100 år siden det først var restaurantdrift i bygget, står det både kjøtt og sjømat på menyen. Og spør du oss, så er begge deler stor stas.

Velkommen til Victoriagården!